An American Haunting

Jeg liker grøssere. Ikke vet jeg helt hvorfor, men sånn er det ihvertfall. Vanligvis pleier jeg å prate litt mindre når jeg ser på grøsser også, siden jeg da må følge med. Derfor hender det kanskje at folk tyr til grøssere når de skal se film med meg, for å unngå masse unødvendig prat.

På tirsdag så jeg denne filmen med en kamerat. Jeg må ærligtalt si at jeg egentlig ikke helt skjønte slutten. For å ikke være slem med de som ikke har sett den ennå, sier jeg ikke noe mer om slutten. Jeg bare skjønte den ikke helt. Og det at jeg ikke skjønte den har ingenting med at jeg prata å gjøre, for på slutten av filmen holdt jeg mer eller mindre kjeft, faktisk.

I denne filmen spiller blant annet hun som spiller Wendy i Peter Pan filmen som ikke er tegnefilm. Også lurer jeg på om kanskje han som spilte John Bell spiller i Sleepy Hollow eller noe. Kunne egentlig minne litt om Gandalv også.

Men selv om jeg påstår at jeg nesten ikke prata, så prata jeg jo litt da. Jeg prata mindre enn jeg vanligvis gjør da. Så det er en forbedring når jeg ser på grøsser. Det kommer jo også ann på hvem jeg ser filmen sammen med da. Noen er så heldige at jeg prater nesten ustoppelig(og jeg tror de vet hvem de er (A)). Ihvertfall har jeg en tendens til å på en måte analysere filmene når jeg ser på dem. Sånn som med denne, så kommenterte jeg noen ting de sa og gjorde. Og da det liksom regna veldig mye på filmen, så så det virkelig ikke ut som at det faktisk regna. Man kunne se at det var juks.

Også er det noen ting folk gjør som bare trenger en kommentar eller fem. Da hovedpersonen(som jeg ikke husker navnet på) i filmen satt på ei huske og plutselig falt av og folk kom løpende til, kommenterte jeg at de som kom løpende måtte jo tro hun var gal og trengte å bli innlagt på psykiatrisk avdeling eller noe. Min kjære kamerat ved siden av meg i sofaen kommer da med kommentaren om at jeg kunne dratt sammen med jenta i filmen. Her snakker man koselig kamerat på høyt nivå gitt. Men jeg er jo glad i han da.